Vel uansett - vi to er bestevenner, selv når vi ikke snakkes på evigheten. Vi er begge to "velsignet" med god matlyst, kulinariske kokkeevner og en genetisk mangelsykdom som gjør at vi bare MÅ spise sjokolade.
Vi er enten småfeite eller smellfeite....alt etter hvordan vi har det psykisk, hvor mye sex vi får med gubbene våre og hvor mye mat vi må spise siden vi "tilfeldigvis" la for mye mat på fatet. Noe med den der øye hånd koordinasjon som er feil der tror jeg.
Vel forrige uke fant jeg ut at hun har begynt å trene, da kunne jo ikke JEG være verre. Vi konkurrerer og motiverer hverandre hele tiden. Fight is on! Fat-fight
Vel, uansett. Når gubben kom hjem "rehabilitert" fra Rauland og tenkte at nå skulle han bli sprek, fant han ut at vi skulle gå sånn ti'topper turer her i Grenland. Det er noen uker siden, men nå ble jeg motivert for å starte da...
Dvs vi må gå opp på minst 10 toppturer av et visst antall å velge i, og så får vi "premie" samt en muligens mindre garasjetak (for hans del overhenget over "utstyret") og for min del kanskje en mindre muffins/lovehandles (lovehandles med ekstra mye love)
Vel idag starta vi da,selvfølgelig med den MINSTE, slik at vi kan sakte bygge oss opp mot klimaks (les kollaps) På søndag skal vi visstnok ta en til (kan noen ta med meg på fylla imorra så jeg kan være fyllesjuk på søndag????)
Vel turen inn til Hvisteintjern gikk ganske greit (puls i 200 er vel normalt eller???)
Vi tok en liten pause der, siden minstemann ville ha noe å drikke og sjekke etter rompetroll i vannet. Jeg sørga for å sette meg ned på en stubbe og instruere minsten så han skulle få GOD tid der på rasteplassen til å leite etter rompetroll. Viktig å la ungene få pause vettu...*kremt*
Vel så gikk vi videre da, fant noen fine skilt som viste både antall km og forskjellige destinasjoner. Minsten leste ivrig og vi tråkka ivei, fulle av pågangsmot. Jeg sa til megselv: Nina, det er i motbakkene det går oppover! Men det hjalp ikke, jeg klarte ikke å motivere meg selv, mens jeg samtidig skulle konsentrere meg om å puste og svare på spørsmål fra lillemann.
Men HELDIGVIS var minsten veeeeeldig interessert i både dyreliv, insekter og flora så jeg fikk iallefall trimma hjernen min (og stoppa ofte opp - juhu!) så han fikk svar på det han lurte på. Når han gikk tom for spørsmål, hjalp jeg han med nye tema å tenke på som SELVFØLGELIG etterfulgtes av flere spørsmål
Så skjedde det noe da, minsten måtte så VELDIG på do, og da snakker vi bommelom altså. Heldigvis hadde jeg noe kleenex i lomma, så papirkrise unngikk vi. Gubben fikk ÆREN av å støtte minsten der han huka seg ned over ei bergskrent inni skauen, langt fra stien. Jeg stod et stykke bak og alt jeg så var en liten blek gutterompe der en brun kabel sakte gled ut i friskluft. Og min reaksjon? Hysterisk latterkick! Hvorfor? Jo fordi jeg har gått hele turen og snakka om hoggorm, hva han skal passe på og hvordan han skal oppføre seg hvis han treffer på en. Og det jeg ser for meg i denne seansen, når denne brune slangen sniker seg ut mellom to hvite klipper, er at den brune slangen kryper inn i fjellsprekken og "besøker" hoggormen sitt hi. Ja jeg vet det, jeg er syk i hodet mitt. Skikkelig bæsjehumor - deluxe! Så minsten blei litt fornærma over at jeg lo, men det gikk fort over. Syns det var litt moro han også å tenke på at hoggormen blei bæsja i hodet på. Så for meg avisoverskrifter:
Hoggorm observert i marka med brunsnegle sittende fast på hodet! HAr mordersneglene fått ny diett?
Nok om det...Sånn midtveis oppi øra der, etter å ha klatret over mannsvære steiner (jeg er lav så har ikke så "høye" preferanser) traff vi på to hyggelige bestemødre. Måtte stoppe å snakke litt med de også, viktig det ;)
Hun ene bestemora gikk med ei krykke, hun andre med stokk. De hoppe lettbeint over de mannsvære (ok liten mann da, type kortvokst) steinene selv med halvsidig lammelse pga slag el lignende. Jeg så med lettelse at å gå nedover igjen ville nok bli mye lettere enn å kravle oppover. Så vi fortsatte oppmuntret videre
Endelig kom vi på toppen! Juhu!
Jeg tenkte å prøve meg på en seiersdans i vill glede, men siden beina svikta seig jeg heller skjelvende ned på en stokk og tilbydde meg å lage til maten. Viktig med god mat på trimtur! Måltiden ble fortært rask pga en en meget kald vind som røsket godt i svette kropper. Fikk endelig erfare hvordan sur kald vind føles på en svett kropp i ro. Ny og ubehagelig følelse!
Vel, ikke noe mer spennende skjedde på toppen, så vi tusla ned igjen etter å ha signert oss selv inn i ti topperboka med skjelvende armuskler og svette dryppende fra panna.
Halvveis på vei ned, kjenner jeg at jeg ikke har sjans til å holde meg til jeg kommer hjem. Jeg MÅ på do, heldigvis type bimmelim. Jeg hater å tisse i skauen, fordi jeg ALLTID klarer å tisse på meg sjøl. Jeg sier at jeg "tisser som en dusj". Jeg finner et egnet sted unna stien, drar ned den digre joggebuksa og lar det stå til. Presser hardt i håp om å få en kraftig rett stråle, ikke type dusj.
Og jaggu går det ganske greit, fant ut at det har lønt seg å trene den ENE muskelen jeg kan trene fra sofaen. Kneip av strålen som en proff, rista løs på biffgardinene og fikk luftørka pittelitt før buksa kom på igjen. Juhu! I did it! Mestringsfølelsen og tryggheten om at iallefall EN liten del av kroppen er veltrent, varmet min klamme kropp som tusen pissemaur på en varm sommerdag
Vel nede ved bilen konstanterte vi stolt at vi hadde brukt 3,5 time på en tur som det sår tar maks 1,5 time. Not bad!
Godnattahilsen fra skikkelig veltrent Supernina ;)
Sett ikke deg selv på en pidestall, sett det heller "på spissen"
