Det er endel morsomme hisorier som dukker opp i skravlings med gode venner, og flere kommer en på etter de har gått.
Så jeg vil dele noen ;)
Da jeg var ung (dvs ca 20 år siden) fikk jeg reise med på langtur med noen veldig snille og kjekke lastebilsjåfører. Turen gikk fra Nordmøre (der jeg kommer fra) og til Oslo.
Siden min opprinnelige dialekt er ganske brei og snakkes i tempo som selv supermann sliter med å holde følge med, kan det ofte oppstå noen misforsåelser når man snakker med folk fra østlandet med "bokmålsdialekt".
Vel, vi var inne i en butikk, og den ene gubben fant ut at han ville ha det litt moro med hun søte butikkjenta når vi skulle levere varer der. Han stod bakpå lageret, og roper ut til henne:
Døøøh, vill du komma å sjå på pillinj min? (Pille (med tjukk L) på vår dialekt betyr det samme som kuk, penis - selve MANNDOMMEN
Jeg holdt på å dø av både latter og SKAM, tenkte herregud kan ikke si sånn?
Damas reaksjon: Hva sa du nå? Se på en pille? Men jeg trenger da ikke piller jeg?
Etter dette ler jeg meg nesten skakk hver gang noen tilbyr meg "en pille" (uten tjukk L) her nede fordi, for MEG betyr dette at de spør om jeg vil ha kuk *fliiiiiire*
Når jeg flytta ned hit til Skien fikk jeg meg jobb på Kid Interiør. Der storkosa jeg meg og lærte mye. Det var endel utfordringer sånn språkmessig...eller dialekt :)
Feks: Når en flott og fin eldre frue (på dialekt gammal kjærring) skulle kjøpe seg nye gardiner til hele leiligheta, så så jeg en god mulighet til å selge inn mye, få et godt salg. Jeg er jo god til å prate for meg i butikk, og elsker å selge. Men historien her er....:
Dma hadde veldig høye vinduer og stod å vurderte to høyder på gardinene, den ene typen var litt for korte, den andre litt for lang. Men hun likte de lengste best. Jeg husker de var i noe som lignet fløyel, tunge flotte dyre gardiner. Og selv om hun må spørre flere ganger underveis hva jeg sier, siden jeg snakker like fort som flytoget går....så gjør vi oss nogenlunde forstått.
Jeg sier underveis (på dialekt) Sa gardinånj her må du nåkk få nånnj te å lægg ogg fær de, ellers så bli dæm frøktele fort møsskjåt.
Hva sa de nå? Sa fruen (kjærringa)
E sa det, atte, dem bli nå fole fort møsskjåt hvess du ska ha dæm så lang, du må nok lægg dem opp litt.
Frua/kjærringa: Nå skjønner jeg ikke et ORD av hva du sier, du burde lære deg å snakke norsk du (med rynkete panne og stram munn)
Så jeg prøver i min iver etter å selge å "legge om" til bokmål og spør:
Hvis du vil ha disse gardinene her må du nok få noen til å sy, legge de opp, slik at de ikke ligger nede på gulvet, fløyel og støv på gulvet blir ikke bra.
Frua (kjærringa) ser rart på meg, spisser munne, og sier deretter....åååå jasså, du er utlending du, har du ikke fått norskkurs?
Hvor jeg (selvfølgelig) bryter sammen i latter, og kunden bråsnur og går.
Jeg mente ikke å le høyt, men jeg hørte selv at "min" bokmålstolkning/forsøk hørtes slik ut:
(må leses som det kommer fra en utlending dårlig i norsk)
Hvis do vil ha disse gardiner, noen må sy forr dej, legga opp, så de ikke ligge på gulvet....
Så å prøve å snakke "bokmål" kan jeg bare drite i, jeg høres ut som en halvinnvandra pakistaner, eller nei, de fleste pakistanere i norge snakker BEDRE bokmål enn meg. *fliiiiiiire*
Jeg fikk enda en morsom opplevelse på Kid, for der jobba ei nydelig dame med navn Sølvi, som en dag kalte meg noe på jobben....vi hadde rydda unna en masse varer, og jeg var "supernina" og for rundt som en tornado mens jeg plasserte varer, skravla og var superengasjert. Jeg vet av erfaring at når jeg er i "supermodus" kan det ramle mye rart ut av kjeften som ikke alltid oppfattes slik jeg mente , folk misforstår fordi jeg ofte hiver ut av meg ting uten filter.
Å, Nina, sier Sølvi, du er SÅ snååååål!
Jeg bråstopper i det jeg gjør, og spør forskrekka: Er JEG snål? Hva har jeg sagt nå? Hvorfor er JEG snål da? Har jeg sagt for mye nå igjen?
Dama blir litt rar, og sier, jo du er så snål, du jobber og skravler, er altid blid og morsom. Snill og om tenksom er du, skikkelig snål.
Jeg klør meg litt i panna, og skjønner ikke noe.... Ja men døøøøh, SNÅL betyr jo ikke være snill da? SNÅL og SNÅLING er rare folk, som i teit, merkelig osv. Tydeligvis betydde ikke SNÅL det samme som der jeg kommer fra (notert bak øret)
Og så har jeg en liten morsom søt en fra da vi flytta hit. Da var størstemann bare 7 år, og gikk i 2.klassen. Han var veldig glad i å leke med actionfigurer og med lego/bionicle. Og så er det engang slik at når vi unger fra nordvestlandet leker, så snakker vi ikke dialekt...å nei.... både jeg og ungene snakket da "bokmål" slik som på barnetv og filmene vi så på. Så når han lekte med lekene sine snakket han "lekespråket" som han kalte det. Helt naturlig.
Når vi da flytta til skien, og guttungen oppdaget at alle barna her snakket slik som HAN gjorde når han leika seg, blei han så bekymra og litt rar...og kom med et viktig spørsmål...
Mamma, alle barna her snakker lekespråket hele tiden, men når de leker, åssen snakker de da?
Nei....jeg vet ikke jeg....? Jeg tror de snakker svensk jeg mamma, når de leker, var hans logiske svar da.
Og så trippa han videre, lykkelig over å ha funnet svaret på noe som bekymra han. Nå gjenstod det vel bare å lære seg å leke "på svensk"? *lattis*
Og så var det noen år etter, ungen begynner jo å tilpasse seg litt språket her nede, mer enn mora for å si det sånn... Jeg sier jo HUE for ordet LUE, og så sier vi "hævvet" ikke hodet
Så når jeg minner ungen på: Ta på de hue (som betyr lue) når du går ut, svarer han eplekjekt - mamma hue sitter jo fast på halsen.....! ha ha ha
Så da sier jeg bare: Ønska dåkkår aille æn kjøle fin start på ta nye året!
Og hvess du e flink - klara du å oversett ta her te bokmål?
Leika dåkkår dåkkår me dåkkå dåkkår da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar