Jeg er stort sett saklig, diplomatisk men bestemt. Sjeldent jeg er ufin i diskusjoner, men det hender.
Når jeg spesifikt SPØR noen om å hjelpe meg, er det fordi jeg trenger hjelp. Jeg er veldig dårlig på å be om hjelp, jeg gjør heller ting alene enn å måtte trygle om hjelp. Jeg liker ikke å måtte trygle, eller å be om hjelp og føle at jeg er en "byrde" og at den hjelper meg, gir utrykk/kroppspråk at de helst vil slippe. Jeg har lovt megselv at jeg skal være flinkere til å be om hjelp, når jeg trenger det. For å ikke ødelegge megselv helt i perioder jeg sliter litt.
Noen ganger, når det gjelder mennesker jeg VIRKELIG bryr meg om, kan jeg være verdens mest tålmodige menneske.
Men også min tålmodighet har en grense.
Som feks: For mange år siden var jeg stormende forelsket i en vakker mann. Så forelsket at beina ble til gele bare jeg så han, og støt sendtes rundt i kroppen hver gang han kysset meg eller tok på meg. Jeg var forelsket i denne mannen LEEEENGE før han oppdaget meg. Men tilslutt så ble det oss. Og vi flyttet tilslutt sammen. *happyface*
Jeg elsket denne mannen av HELE mitt hjerte. Desverre var ikke dette helt gjengjeldt. Han var glad i meg, var trofast støttende og snill. Men han kunne ikke si at han elsket meg, fordi han var ikke sikker på om han gjorde så. Det er jo ikke mer enn rett og rimelig det, igrunn. Bedre det enn å lyve. Men dette tok sakte men sikkert, drepen på meg. Å leve med en mann i så mange år, som ikke kunne si om han elsket meg.... Tilslutt skjedde det som måtte skje fra min side, jeg stilte et ultimatum. Etter mange år, måtte jeg ha et klart svar. Var dette noe for meg å satse videre på?
Så med ultimatumet, elsker du meg eller ikke? - fikk jeg svaret - nei da gjør jeg nok ikke det - ble det avsluttet. Jeg stengte av slusene, lukka igjen jernporten til hjerterota og kom meg ut derfra så fort som mulig. Det hører selvfølgelig med til historien at da jeg fant meg en ny mann et par år etterpå, og valgte å flytte, tvers over halve landet. Da fortalte exen meg at han elsket meg... men da var det for sent for meg. Livet er desverre ikke som en romantisk disneyfilm. Døra til den delen av hjertet var sveisa igjen for godt.
Selv om man bryr seg om sine nære og kjære, kan følelser brennes opp i mangel på respekt, tillit og omsorg. Det er viktig å huske på. Ugjengjeldt kjærlighet brenner ut. Det samme gjelder vennskap, omsorg, respekt og tillit.
En teit krangel kan være et signal på noe mye verre, en bunnløs diskusjon kan være starten på en avslutning. Et enkelt spørsmål kan egentlig være et skrik om hjelp. Lytter du?
God kommunikasjon er ALFA og OMEGA i et forhold. Lytt til dine kjære, se på de. Les mellom linjene, SPØR om du ikke er sikker. Så kanskje du slipper å oppleve at plutselig en dag, så er det for sent. For kjærlighet KAN gå over til likegyldighet, det kan jeg skrive under på.
Så med det i tankene, ønsker jeg dere alle en kjærlighetsfyllt påske videre, med god kommunikasjon, mye kvikklunsj, litt appelsin i solveggen og en god venn eller kjæreste som ser og hører deg.
Husk at alle gjøremål kan utsettes, øyeblikkene med dine kjære får du ALDRI igjen.
