Under superdrakta

Hvem er du?

Jeg er en facebook rytter, der slenger jeg ut både tøys og sannheter. Kjenner DU meg?

Vet du hva depresjon er?

Mitt liv har det siste året endret seg drastisk. Fra å være veldig oppegående, hardtarbeidende butikksjef til å være en isolert aldri arbeidene hjemmeværende svekling. Møt Supernina!

Jeg opplevde å møte "veggen" Den derre ene store barrieren du møter i livet, uten å finne døren, vinduet eller stigen- for å beseire over den.

Det var mange ting som bygde seg opp, murkloss for murkloss, før jeg møtte denne veggen. I perioder kunne jeg gå omveier, der ingen vegg var bygd opp. Jeg krøp under, hoppa over, bygde nødutganger.

Satte på meg skylapper og jogga lett mellom alle hindre.

Så en dag begynte jeg å merke at hodet ikke hang med. Jeg har alltid vært en surrete sjel, en kreativ rotekopp.

Men jeg merket at i samtaler hang jeg ikke med, jeg glemte stadig av viktige ting på jobb. Jeg brukte sterke smertestillende, maks dose, hver dag for å klare å være på jobb.

Så kom doløpinga. Jeg har hatt en kronisk sykdom som heter Morbus Crohn i mange år, vært operert noen ganger, men kommet meg. Har i alle årene jobbet og fungert normalt (med turbo og faktisk)

Gjort bra jobb, fått resultater så det holder og er kjent i mitt jobbmiljø for å være ekstremt dyktig, kreativ og praktisk talt en ekspert på "det umulige".

Dette endra seg nå kjapt. Jeg fikk syke magesmerter, løpte på do mellom 20-50 gang på en dag. Jeg fikk henvisning til lege, men det er jo køøøøøø på all sånt her i landet, hvis du ikke er døende og står frem i media da.

Tidlig på året fikk jeg time hos spesialist på Crohns. Han sa det var endel prøver som ikke så bra ut, og her måtte vi sjekke mer og begynne å tenke på medisiner. Tiden går, jeg kommer inn på MR, leverer "drittprøve etter drittprøve", går til en sexy rødhåret vampyr flere ganger, og masse andre greier. Jeg maser og maser om å få komme inn igjen, men jeg er ikke prioritert. Jeg skriker til de, kjefter på de.


Jeg tok faktisk å truet til meg en time på sykehuset…. *fliiiiire* Jeg sa til hun i telefonen at hvis jeg ikke får time nå så kommer jeg personlig ned der….! *ikke stolt*

Jeg går deretter delvis eller helt sykemeldt, men sliter jævlig med samvittigheta. Arbeidsmoralen er høy her. Og når man er personlig ansvarlig i tillegg….jeg var jo ikke ansatt, jeg HADDE ansatte!

Betennelsene spres seg til rygg, hofter og knær. Jeg humper delvis rundt på krykker (se for deg hvor moro DET er å løpe på kykker, småfeit og med to knær på størrelse med en fotball? Du vet ikke om du er mest redd for knærne eller å drite i buksa)

Å ikke kunne gjøre jobben min, ikke orke noe hjemme, ha så mye smerter - tok knekken på meg. I tillegg var det mye bekymringer privat og økonomisk. Dette blir jeg veldig stressa av. Stress påvirker crohns.

Jeg klarte ikke se på regninger engang, jeg bokstavelig talt spydde når jeg gikk igjennom regnskapet. Jeg engsta meg for alt. Jeg måtte ha to sovetabletter for å sove. Men sov lite uansett.

Privat gikk ting på skeis, jeg klarer ikke subtilt be om hjelp. Jeg er dårlig på å motta hjelp. Jeg har alltid hjelpa og støtta andre, og ante ikke hvordan jeg skulle gå frem. Ingen SÅ meg, og jeg sa ikke nok.
Jeg stengte meg inne i skallet mitt.

I sommer fikk jeg byttet til ny fastlege.

Han skjønte at her var det seriøst. Han pusher på sykehuset så vi får først fokusere på det fysiske, betennelsene og sykdommen. Jeg starter medisinering i august. Med imurel, en medisin jeg vet funker for mange med Crohns, men med så mange skumle og ofte bivirkninger at jeg måtte tvinge meg til å ta de.

I september opplever jeg å være på en tur jeg har gledet meg til, en opplevelse jeg hadde LENGTET etter i mange år. Desverre blir dette en stor skuffelse og et nederlag, av mange grunner. Igjen klarer jeg ikke å få hjelp og støtte der jeg trenger det. Det blir bare kjefting, negativitet og egoisme. Jeg detter bare lengre ned...

Jeg kjenner jeg går som i en døs, jeg ser meg selv utenfra. Jeg går på autopilot.

Enda noen uker går, og jeg kjenner jeg sitter med hele esken med sovepiller i handa og tenker…hvorfor ikke? Tenk så deilig å slippe å møte verden imorgen? Slippe å møte egoisme, krav, forventninger og "vi later som alt er bra" mennesker. (megselv inkludert)

Jeg be stiller time how legen nest morgen. Sier forsiktig at jeg må ha help. Jeg er helt nede, jeg griner og griner. I skjul, alene. Jeg orker ikke at folk skal se meg sånn. Samtidig vil jeg ha hjelp. Jeg blir så frustrert, så sinna og oppgitt.

Mennesker rundt meg tror de kjenner meg, tror de vet hvordan dagene er. De leser mine FB statuser. Det er en liten del av mitt liv. Men langt fra alt.

Den siste måneden har jeg klart å tatt tak i store deler av livet. Ikke alt, ennå er det en lang vei å gå.

Det som har redda meg fra å bli helt koko er at jeg fikk noen nye venner, venner som egentlig alltid har vært der, men som jeg aldri har benytta meg av. Venner både jeg og gubben har noe felles med. som aksepterer med, med sykdom. Venner jeg kan gjøre små ting med, uten å være redd for "hvor er nærmeste toalett" eller "hvor lang tid tar det å kjøre hjem" Venner som forstår at jeg har fantastiske dager og drittdager. Dager med syke smerter, dager med mindre smerter. Venner som forstår at den idiotiske perioden kroppen min er i nå, vil gå over. Men det tar tid. Det gikk for langt, jeg dro det for langt. Jeg pressa på når jeg skulle roa ned.

Nå fokuserer jeg på noen få ting. Det er ikke så mye store ting jeg klarer i gangen, da jeg blir fort utmatta og rett og slett bare sovner. Bokstavelig talt. Har nå blitt skeptisk til å kjøre bil, fordi jeg har opplevd å måtte kjøre til siden og sove. Sånn plutselig.

Nå er fokus, lytt til kroppen. Gjør små ting jeg klarer, for de fyller meg med glede og en følelse av mestring. De oppgavene jeg vet er for mye, skal jeg si nei til. Selv om de er små.

Å si nei, er ikke like lett. Å la de nærmeste gjøre ting sjøl er en utfordring. Jeg må la de gjøre sine egne feil, jeg kan ikke være den som veileder, ordner opp og gjør alt.

Og for at jeg skal klare de små stega nå, må de nærmeste bakke meg opp. Og hjelpe til.

Og det dere, å være avhengig av hjelp, er noe av det verste for meg. Det har vært et hinder. Men nå lærer jeg mens jeg går fremover. Ett skritt av gangen.

Men jeg har bestemt at dette går bra, dette går over. Derfor har jeg vaska superdrakta mi.

Jeg tar på med superdrakta en gang i blandt, for å kjenne på følelsen hvordan det er å være supernina igjen. Og det føles helt SUPERT! Når supernina kommer frem da er jeg lykkelig.

Så til alle som tror de vet hva å være skikkelig kronisk syk over en lengre tid betyr, kjøss meg i rævva! (eller nei, du burde VIRKELIG ikke….)

Og en hjertevarm takk til ei frøken nedi myra, som redda ei jente fra dyp depresjon, uten engang å vite det. Jeg ble sett og hørt.